lørdag 29. august 2009

Tilbake etter en vond tid

Hverdagen siger sakte, men sikkert på plass igjen. Livet går videre, bussene kjører de samme rutene, ungene går på skolen og forventningene til normalisering er en skremmende ting, som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil møte....enda. Siden 6.juli har livet mitt handlet om kreft, sykehus, redsel og fortvilelse. Redsel for å miste mine kjære mamma, min beste venninne og samtale partner. Redsel for at jeg ikke viste hva neste dag ville bringe. Fortvilelsen av at jeg ikke fikk gjort noe for henne. Fortvilelsen av å bare kunne sitte å se at det kjæreste jeg hadde bare forsvant fra meg. Kjenne på klumpen i magen og sorgen, og ikke ha kontroll på følelsene i kroppen min.

Samtidig skulle jeg være sterk for mine barn, som også skulle miste en kjær person i sin verden. Det har vært mange tårer og samtaler, det er ikke alt barn forstår og mange spørsmål trengte svar.

Min kjære mamma døde 17. august. Selv om jeg har vist hvilken vei det ville gå til slutt, så var jeg aldri forberedt nok til en slik beskjed. Jeg har holdt fast ved det lille som var igjen, og ikke turt å se sannheten i øynene. Tomheten inne i meg kommer aldri til å fylles igjen. Sorgen og fortvilelsen er byttet ut med et kjempe stort savn. Savnet etter mamma som alltid var der for meg og mine. En mamma jeg kunne prate med, diskutere med, fortelle hemmeligheter til og som var mamma for meg og verdens beste mormor for mine barn.


Det vil bli dager da jeg føler at jeg er sikker på at nå kan jeg sakte, men sikkert gå videre i livet. Neste dag kan jeg være nede igjen og tårene bare renner. Det har vært mange oppturer og nedturer i sykdomsperioden og det vil det nok bli nå også. Jeg tar med meg begge deler og håper at styrken kommer tilbake etterhvert. Sammen skal vi som står igjen hjelpe hverandre.

Vi pakker henne godt inn i hjertene våre og minnes alt det gode ved henne.



Savner deg, mamma.

19 kommentarer:

Red Hobbitt sa...

Kondolerer. Det var trist å lese innlegget ditt. Å miste mamman sin må føles som et uendelig tomrom. Det har sikkert ikke vært så lett for det å være både mamma og datter i denne prosessen. Ønsker deg og dine ei god helg. Klem!

hildegoghagen sa...

Kondolerer fra meg og. Vi har også mistet en svært kjær bestefar i sommer, det var ikke lett. Selv om vi så hvilken vei det bar og at det var best for ham å få slippe nå.

Mona sa...

Uff, sånt er nitrist. En stor klem fra meg.

Randines hageblogg sa...

Sender deg varme tanker og føler med din sorg. Det å miste sin mor er noe av det tyngste.
Likevel er det hyggelig at du er tilbake, du har vært savnet...

solfrid sa...

Klem til deg, Vivi - det er vondt å miste mennesker man er glad i.

orchishage sa...

Varme og gode tanker sender jeg deg. Enhver trøst faller ofte til jorden i en sånn livshendelse. Jeg har ingen god å by på heller. Derfor bare... kondolerer!

Lene fra Lillehammer sa...

Så utrolig detaljert, flott men alikevel så trist det du skriver. Jeg har tenkt så masse på deg siden jeg fikk vite det og vet at du har hatt og har det utrolig tøft. Det finnes liksom ingen ord som gir noen trøst eller mening når slikt skjer. Jeg vet jo at dagen vil komme når jeg vil komme i lignende situasjon som deg og det gjør bare vondt å tenke på det så jeg prøver å la være. Vi vet jo alle at livets vei ikke er uten hindringer men det er ingen tvil om at du har opplevd en av de verste hindringene nå. Men jeg og alle vet at du en dag vil klare å komme deg forbi hindringen og stable deg videre fremover og heller se på hindringen som noe godt som bærer med seg mange gode minner.

Rekkehuset sa...

Kjære Vivi, jeg sender også en stor klem til deg! Jeg har tenkt masse på deg og skjønte at det var noe alvorlig. Det må ha vært veldig vanskelig for deg og være "midt i mellom", både være der for din mor og dine barn, i tillegg til din egen sorg. Glad for å ha deg tilbake! KLem fra Hanne.

Marosa sa...

Det var virkelig trist å lese, vivi. Godt skrevet, men trist. Jeg mistet selv min mor til kreft. Det er nå 16 år siden. Fortsatt er savnet der til tider, men gradvis vil det erstattes mer og mer av de gode minnene.
God ønsker fra meg!

primula sa...

Kondolerer! Mistet også min mor i år, og selv om hun sikert var mye eldre enn din føles tapet stort. Stor trøsteklem!

Ellea sa...

Kondolerer Vivi. Så trist å høre at du har lidt et slikt tap i sommer. Det var så utrolig vakkert å lese det du skrev. Klem fra meg.

Torill sa...

Kondolerer Vivi.Jeg sliter med akkurat det samme som deg..min far døde 24 august...Vi har også hatt en slitsom periode bak oss,med alt av sykehus undersøkelser og cellegift..Men så døde han brått...og det var ikke kreften han døde av heller.
Nå har vi akkurat lagt begravelsen bak oss,å det kjennes utrolig tungt.
Vi får bare håpe at de har det godt dit de kom.De slipper smerter mer og det er det godt å tenke på.
Livet MÅ gå videre,selv om det blir tungt.
Send meg gjerne en PM ,så kan vi trøste hverandre...

Kathrine sa...

Ønsker deg tilbake i hagebloggverden, Vivi! Har tenkt mye på deg siste ukene, håper du kan smått om senn glede deg over livet i hagen.
Dette er uendelig trist... Klem fra meg

Tove sa...

Så trist å høre Vivi. Stor klem fra meg også.

merethe sa...

klem til deg vivi. Koselig at du er tilbake her.Vi prates snart.

alexia sa...

Ja, hva skal man si....Jeg mistet pappa den 1.juni i år og det var så altfor tidlig - tenk at det er 3 mnd siden allerede... Jeg skjønner så altfor godt hvordan du har det og føler med deg i sorgen. Følelsene svinger fra dag til dag - der noen dager er lettere enn andre, men det blir bedre etterhvert, hvor klisjeaktig det enn høres ut. Sorgen over å miste noen man står så nær som det en gjør med sine foreldre er stor, og sorgen forsvinner nok aldri helt. Men de gode minnene overtar etterhvert og pappa er i mine tanker hver eneste dag. I kveld skal jeg tenne lys min pappa, for deg og dine og for din mamma. Jeg sender varme tanker sørover og håper dagene blir lysere :) Klem fra meg.

Snuffeldyret sa...

Kondolerer. Jeg tenker på deg og dine i denne vanskelige stunden og tenner et lite lys for dere nå.

Mvh Ahn

RandiF sa...

Kondolerer, Vivi. Sorgbearbeidelse tar tid, men det er noe i det gamle ordtaket at tiden leger alle sår. Selv om det virker som en umulig tanke nå. Klem til deg.

MINE-BLOMSTER-MINE-BLOM sa...

Sorgen vil nok alltid være der, og ikke minst savnet... men det vil bli lettere å bære... Jeg snakker om erfaring. Jeg har aldrig sluttet å prate med, i mitt tilfelle, min Pappa.. Han er liksom rundt meg fortsatt. Så jeg kjefter og smeller på han innimellom når ting går litt tungt eller jeg ikke får det til. Jeg syntes liksom at han fotsatt kan hjelpe meg :O)
Ja, man blir kansje litt rar... Men det er jo våre foreldre....
Håper det lettere for deg og dine. Ønsker deg alt godt.
Hilsen fra Birgitte