En bue i fritt fall!

Som nevnt tidligere, så har rosebua i hagen fått kjent litt på vinden, som plutselig kom på slutten av sommeren.

Den er blitt ganske så tett etter hvert, med både rosen Lykkefund og en stor Alpeclematis, som lever tilsynelatende lykkelig med hverandre i denne buen.

Men det er vel slik med rosebuer, som med andre ting som blir kjøpt.

Du får det du betaler for.

Rosebua ble kjøpt på Rustad i Sverige for mange år siden, og har hittil klart seg bra, selv om jeg har sett at vinden kan få skikkelig tak.

Beina på rosesiden har knekt for lenge siden, og er blitt erstattet med armeringsstenger.

På den andre siden hvor Clematisen bor, så har jeg støttet opp med pinner.

Dette er gjort i god tro, av meg selv, så jeg har ingen å klandre når jeg så at pinnene jeg satte ned, de råtner jo med tiden.

Nå er igjen klar for å ta opp kampen med rosebua, eller skal jeg kanskje si kampen mot vinden.

Det hadde ikke vært noe stas, om jeg måtte klippe ned plantene.

Staur er funnet, men der må jeg nok melde pass. Jeg vet hvor den skal stå, men mangler kraften til å få den i bakken.

Det er her jeg har tenkt at gubben skal få komme på banen.

Foreløpig så står den der, og inntil stauren er i bakken, så har jeg bundet den opp.

Så krysser jeg alt jeg har for at høststormen lar vente på seg.

En rosebue i fritt fall, enn så lenge i alle fall.

Ha en fortsatt fin søndag.

Marikåpe!

Marikåpe - en elsket, må ha og sprer seg som den vil plante. Jeg har Marikåpe mange steder i hagen, både frivillig og høyst ufrivillig. Den frør seg villig, og kan nok leve i alle mulige forhold, så lenge den har beina i litt som minner om jord. Selv om den setter "spor" etter seg, så liker jeg denne planten veldig godt. Jeg flytter rundt på småbarn, og planter den sammen med andre som den passer sammen med. Det å sette Marikåpe sammen med andre planter, er ikke så vanskelig for den passer stort sett sammen med alle. Det som er viktig å passe på, er at den kan bli ei stor tue med årene, og derfor trenger litt plass. Blomstene er utrolig søte på nært hold. Bladverket er også fint på denne plante, og når det har regnet (som på bilde) så ligger det igjen små regndråper, som små perler. Bladene er litt lodne, og har en behagelig grønnfarge. Marikåpe kan brukes til det meste, og sammen med de fleste. Det som er den største gleden, e...

Les mer

Få skjæra vekk fra hagen

Enkelte ting lar jeg bare passere, for som regel er det noe jeg ikke kan gjøre noe med. Men nå er selv min tålmodighet nådd toppen, og jeg er fryktelig forbanne på skjæra. Den frekke, ekle og utspekulerte fuglen som bare er ute etter å lage rot. Den hakker og roter i alt den kommer over, selv blomsterpottene mine lar den ikke være i fred. Den store hagehortensia er også oppgitt nå, for den får stadig overraskende besøk av den fryktede skjæra, og hennes hakkende nebb. Roter rundt i jorda, og den rydder ikke opp igjen etter seg. Uforskamma gjest. Nå har jeg hengt opp CD med "Hjemmets julesanger fra 2009", så da får jeg håpe at den holder seg unna. Jeg tviholder på dette trikser, for jeg ser jo stadig CD hengende rundt omkring i folks bærtre. Greit nok med fugler, og andre dyr som vandrer eller flyr omrking, men i min hage skal dem ikke få ødelegge. Jeg blir lei meg når jord og søl rotes utover veranda'n. Jeg vet hvor problemer kommer...

Les mer

Høvringen og Peer Gynt hytta

På årets første taktelt-tur, dro vi til Høvringen. Vi har lenge snakket på å gå inn til Peer Gynt hytta, som ligger 4 km innover fra Smuksjøseter Fjellstue. Vi fant oss en perfekt teltplass, om jeg kan kalle det teltplass, i og med at vi har bil. I alle fall slo vi leir helt nede ved vannet og utsikt mot fjellene, det var bare helt perfekt. Ikke all snøen som har smeltet i fjellet enda. Det var utrolig godt tilrettelagt innover stien. Ingen problemer å komme seg over bekker, eller bløte partier på stien. Godt merket med en rød T hele veien. Altså naturen i Rondane - jeg blir bare helt stum. Det er helt fantastisk, og i det været vi hadde, så ble det ikke bedre. Inne ved Peer Gynt hytta var det helt spesielt. Du verden så flott det var. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at jeg skulle få se noe slik, når jeg startet på turen ved Smuksjøseter. Helt klart iskaldt vann som fosset mellom steinblokkene. Det var nesten så jeg måtte klype meg litt i arme...

Les mer

Mine bilder - Viviann Børresen

Søk i denne bloggen