Mine bilder - Viviann Børresen

Jeg vil gjerne sende en klem tilbake til alle dere som har gitt meg trøstende ord. Jeg setter så utrolig stor pris på alle dere bloggvenner. Det er mange der ute som har opplevd det samme som meg, og jeg sender alexia og Torill en ekstra stor klem, fordi dem er og har opplevd nettopp det å miste noen i den sisten tiden. Samtidig vil jeg også sende en hilsen til Kathrine og Merethe (fiol) som har "vært" med meg i denne vonde tiden. Det er godt å få noen trøstende ord og små hilsninger. Glad i dere! I dag startet jeg med å gå meg en lang tur,og det var deilig å kjenne at kroppen ble sliten igjen. Når jeg kom hjem så var jeg liksom varm i trøya, og tok meg ei lita økt i hagen. Det er ikke blitt gjort noe der siden slutten av juni, så der var det nok ugress å ta tak i. Det føltes deilig å kunne stikke fingerene i jorda igjen. Snart er det modne frø også på forskjellige planter. Jeg har klipt ned alle revebjellene mine, så får vi se om de kommer igjen til neste år. Så startet det

Hverdagen siger sakte, men sikkert på plass igjen. Livet går videre, bussene kjører de samme rutene, ungene går på skolen og forventningene til normalisering er en skremmende ting, som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil møte....enda. Siden 6.juli har livet mitt handlet om kreft, sykehus, redsel og fortvilelse. Redsel for å miste mine kjære mamma, min beste venninne og samtale partner. Redsel for at jeg ikke viste hva neste dag ville bringe. Fortvilelsen av at jeg ikke fikk gjort noe for henne. Fortvilelsen av å bare kunne sitte å se at det kjæreste jeg hadde bare forsvant fra meg. Kjenne på klumpen i magen og sorgen, og ikke ha kontroll på følelsene i kroppen min. Samtidig skulle jeg være sterk for mine barn, som også skulle miste en kjær person i sin verden. Det har vært mange tårer og samtaler, det er ikke alt barn forstår og mange spørsmål trengte svar. Min kjære mamma døde 17. august. Selv om jeg har vist hvilken vei det ville gå til slutt, så var jeg aldri forberedt nok til en