Hverdagen siger sakte, men sikkert på plass igjen. Livet går videre, bussene kjører de samme rutene, ungene går på skolen og forventningene til normalisering er en skremmende ting, som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil møte....enda. Siden 6.juli har livet mitt handlet om kreft, sykehus, redsel og fortvilelse. Redsel for å miste mine kjære mamma, min beste venninne og samtale partner. Redsel for at jeg ikke viste hva neste dag ville bringe. Fortvilelsen av at jeg ikke fikk gjort noe for henne. Fortvilelsen av å bare kunne sitte å se at det kjæreste jeg hadde bare forsvant fra meg. Kjenne på klumpen i magen og sorgen, og ikke ha kontroll på følelsene i kroppen min.
Samtidig skulle jeg være sterk for mine barn, som også skulle miste en kjær person i sin verden. Det har vært mange tårer og samtaler, det er ikke alt barn forstår og mange spørsmål trengte svar.
Min kjære mamma døde 17. august. Selv om jeg har vist hvilken vei det ville gå til slutt, så var jeg aldri forberedt nok til en slik beskjed. Jeg har holdt fast ved det lille som var igjen, og ikke turt å se sannheten i øynene. Tomheten inne i meg kommer aldri til å fylles igjen. Sorgen og fortvilelsen er byttet ut med et kjempe stort savn. Savnet etter mamma som alltid var der for meg og mine. En mamma jeg kunne prate med, diskutere med, fortelle hemmeligheter til og som var mamma for meg og verdens beste mormor for mine barn.
Det vil bli dager da jeg føler at jeg er sikker på at nå kan jeg sakte, men sikkert gå videre i livet. Neste dag kan jeg være nede igjen og tårene bare renner. Det har vært mange oppturer og nedturer i sykdomsperioden og det vil det nok bli nå også. Jeg tar med meg begge deler og håper at styrken kommer tilbake etterhvert. Sammen skal vi som står igjen hjelpe hverandre.
Vi pakker henne godt inn i hjertene våre og minnes alt det gode ved henne.
Savner deg, mamma.
Samtidig skulle jeg være sterk for mine barn, som også skulle miste en kjær person i sin verden. Det har vært mange tårer og samtaler, det er ikke alt barn forstår og mange spørsmål trengte svar.
Min kjære mamma døde 17. august. Selv om jeg har vist hvilken vei det ville gå til slutt, så var jeg aldri forberedt nok til en slik beskjed. Jeg har holdt fast ved det lille som var igjen, og ikke turt å se sannheten i øynene. Tomheten inne i meg kommer aldri til å fylles igjen. Sorgen og fortvilelsen er byttet ut med et kjempe stort savn. Savnet etter mamma som alltid var der for meg og mine. En mamma jeg kunne prate med, diskutere med, fortelle hemmeligheter til og som var mamma for meg og verdens beste mormor for mine barn.
Det vil bli dager da jeg føler at jeg er sikker på at nå kan jeg sakte, men sikkert gå videre i livet. Neste dag kan jeg være nede igjen og tårene bare renner. Det har vært mange oppturer og nedturer i sykdomsperioden og det vil det nok bli nå også. Jeg tar med meg begge deler og håper at styrken kommer tilbake etterhvert. Sammen skal vi som står igjen hjelpe hverandre.
Vi pakker henne godt inn i hjertene våre og minnes alt det gode ved henne.
Savner deg, mamma.
Kommentarer
Likevel er det hyggelig at du er tilbake, du har vært savnet...
God ønsker fra meg!
Nå har vi akkurat lagt begravelsen bak oss,å det kjennes utrolig tungt.
Vi får bare håpe at de har det godt dit de kom.De slipper smerter mer og det er det godt å tenke på.
Livet MÅ gå videre,selv om det blir tungt.
Send meg gjerne en PM ,så kan vi trøste hverandre...
Dette er uendelig trist... Klem fra meg
Mvh Ahn
Ja, man blir kansje litt rar... Men det er jo våre foreldre....
Håper det lettere for deg og dine. Ønsker deg alt godt.
Hilsen fra Birgitte