Hverdagen siger sakte, men sikkert på plass igjen. Livet går videre, bussene kjører de samme rutene, ungene går på skolen og forventningene til normalisering er en skremmende ting, som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil møte....enda. Siden 6.juli har livet mitt handlet om kreft, sykehus, redsel og fortvilelse. Redsel for å miste mine kjære mamma, min beste venninne og samtale partner. Redsel for at jeg ikke viste hva neste dag ville bringe. Fortvilelsen av at jeg ikke fikk gjort noe for henne. Fortvilelsen av å bare kunne sitte å se at det kjæreste jeg hadde bare forsvant fra meg. Kjenne på klumpen i magen og sorgen, og ikke ha kontroll på følelsene i kroppen min. Samtidig skulle jeg være sterk for mine barn, som også skulle miste en kjær person i sin verden. Det har vært mange tårer og samtaler, det er ikke alt barn forstår og mange spørsmål trengte svar. Min kjære mamma døde 17. august. Selv om jeg har vist hvilken vei det ville gå til slutt, så var jeg aldri forberedt nok til en ...